AI kom ikke gradvis

Det bare skjedde.

I november 2022 slapp OpenAI ChatGPT til alle som ville prøve. Jeg leste om det. Hørte folk snakke om det. Testet litt uten å registrere meg skikkelig.

Og så la jeg det litt til side.

Ikke fordi jeg ikke trodde på det, men fordi jeg ikke satt i en posisjon der jeg kunne ta det inn i jobbhverdagen. Arbeidsgiver, systemer, og en arbeidsdag som ikke lot seg lett omformere rundt noe nytt og litt uklart. Å begynne å bruke dette på fritiden, på egne prosjekter, krevde en beslutning jeg ikke tok der og da.

Den beslutningen tok jeg på en solfylt vinterferie i Spania, et par år senere. Det er en annen historie.

Det som faktisk hadde skjedd i mellomtiden er noe jeg fremdeles synes er litt vanskelig å ta innover seg fullt ut.

Da jeg begynte å ta dette seriøst, var de beste modellene allerede tilgjengelige. For alle. For ingenting eller nesten ingenting.

De beste modellene var tilgjengelige, ikke bare de nest beste.

Claude. GPT-4o. Gemini. For noen hundrelapper i måneden – eller gratis. De samme modellene som de mest ressurssterke organisasjonene i verden bruker i dag. Ikke en nedskalert variant, ikke en "community edition". Nøyaktig de samme.

Det kalles gjerne demokratisering. Jeg er litt skeptisk til det ordet, fordi det ofte brukes uten at noe faktisk er blitt mer demokratisk. Men her stemmer det faktisk.

For noen måneder siden var jeg på Microsoft AI Tour i Oslo. I panelet satt toppsjefer fra Microsoft Norge, Telenor, DNB og Å Energi – og de snakket om AI på en måte jeg ikke hadde hørt norske toppledere snakke om teknologi før.

De snakket ikke om budsjetter, ikke om sikkerhet, og ikke om "vi vet det er viktig fordi vi bruker mye penger på det."

De snakket om at ledergruppa måtte forstå dette selv. At de hadde satt opp arbeidsgrupper der lederne ikke bare ble briefet – men selv bygget modeller. Testet. Eksperimenterte. Fikk en hands-on forståelse av hva AI faktisk gjør.

Det er første gang jeg har hørt noe sånt fra norske toppledere. Tidligere har IT vært noe man forstår ved å finansiere det, og tar stilling til ved å lytte til sikkerhetsadvarsler. At noen nå mener ledere selv må forstå det innenfra – det er et ganske stort skifte i seg selv. Hvor mye av dette som er realiteter vet jeg ikke, men det er uansett nytt at de snakker om noe som er IT relatert på den måten.

Og det er der det begynner å bli interessant for frivillig sektor.

Fordi de oppgavene som spiser tid i en velforening eller et idrettslag er nøyaktig de oppgavene AI er aller best på i dag. Skrive tekster, lage agendaer, svare på standardspørsmål, oppsummere møter, hjelpe til med søknader.

Dette er ikke fremtidsmusikk. Det er tilgjengelig nå. For ingenting eller nesten ingenting.

Det som holder litt igjen – og det er ærlig ment – er at tilgang ikke er det samme som evne til å utnytte.

Feltet beveger seg fort. Ikke fort som i "nye produkter annethvert år", men fort som i fundamentalt annerledes hvert kvartal. Det jeg leste om ett år er delvis utdatert neste år. Verktøy jeg ikke hadde hørt om for seks måneder siden er nå de jeg bruker hver dag.

Det er umulig å følge med på alt. Det er heller ikke poenget.

Poenget er å lære å orientere seg. Forstå hva som faktisk er nyttig for deg, i din hverdag, i din organisasjon. Den kunnskapen foreldes ikke på samme måte. Og den er enklere å begynne å bygge enn man tror.

Noen er allerede godt i gang. Norske storselskaper setter toppledere i kurs som forutsetter at de faktisk forstår hva de holder på med. Det er bra – og det er nytt.

Frivillig sektor trenger ikke toppleder-workshops for å komme i gang. De trenger en leder som bruker en time på å prøve noe nytt. Og som ikke er redd for å gjøre feil.

Den rekkefølgen – at de store er tidligst ute – trenger ikke gjenta seg denne gangen.